På gresk heter det "ekklesia". Til norsk oversettes det noen ganger til "menighet", andre ganger til "kirke". Det greske ordet betyr egentlig "ut-kalt". Det betyr en samling av mennesker som er ut-kalt.
En menighet er altså en forsamling av mennesker som er kalt av Gud, og som har svart ja på dette kallet, og som derfor samles - som et lokalt eller globalt uttrykk for Jesus kropp på jord.
Ikke en bygning:
Så når det snakkes om "kirkebygg", så er dette et misvisende ord. Vi skjønner grunnen til ordet - det er en bygning der en menighet samles, men bygget ER ikke menigheten.
Ikke en organisasjon:
Av praktiske grunner danner mennesker foreninger og organisasjoner for å administrere sin virksomhet. Men dette er ikke "menighet".
Ikke et trossamfunn:
Noen sier på spøk at det finnes mange "mening-heter". Folk samles i trossamfunn eller "menigheter" fordi de har felles meninger om viktige spørsmål. Man kan si at alle forsamlinger er "menigheter", men det er fordi de er en gruppe troende som møtes - felles teologi er ikke det samme som "menighet"!
Kristi kropp:
Paulus forklarer i Efeserbrevet en "hemmelighet" eller et "mysterium". (Ef.1.9-10). Det er å sammenfatte alt i Kristus. Og i kap.4 forklarer han hvordan de fem embedene sammen med alle støtteoppgavene er Kristi kropp på jord:
Ef.4.12: for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp
Når kristne kommer sammen og fungerer sammen med de gave hver enkelt er gitt, da er den samlingen en "menighet", enten det er to eller tusen! Da er de til sammen et uttrykk for Jesus på jord.
I hjemmene:
Når vi leser Bibelen, spesielt Apostlenes Gjerninger, ser vi at de kristne først og fremst samlet seg i hjemmene:
Ap.gj.2.42-47: De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.
Mange hevder at dette bare var en startfase, en midlertidig ordning, inntil det organiserte kom på plass. Men jeg er ikke enig. Jeg tror dette må være fasiten på "menighet".
Rom.16.5: Hils også menigheten som samles hjemme hos dem. Hils min kjære Epainetos, han som er en første frukt for Kristus i Asia.
Filemon.1.2: vår søster Appia, vår stridskamerat Arkippos og menigheten som samles i ditt hus:
Mindre organisasjon, mer relasjon!
Egil Svartdal sa bl.a i en preken,
"Det handler om mindre aktiviteter, mer relasjoner. .... Vi kommer til å se en kjempeendring fra famile og slekt, mer og mer mot venner.... Det postmoderne mennesket som er rotløst og rastløst kan ikke tilbys en programbasert menighet for å tilby de kristelige aktiviteter, eller møtebasert kirke! Vi er nødt til å tilby det mennesket tilhørighet og ekte og sanne relasjoner! Da må ikke kirke være en bygning vi går til, men da må kirke være et fellesskap vi lever i! .... Da må det gi meg en følelse av å være i en familie og en slekt å høre til. ("Sitat slut)
Det er ikke bare at en menighet har husgrupper. Det må snus på hodet: Menigheten må bli husmenigheter som møtes i stormøter av og til. Ikke en møtebasert menighet som har et tilbud om husgrupper. Stormøtene er ikke bærebjelken i menigheten - det er husmenighetene!
Hvordan?
Hvordan slike små fellesskap skal organiseres, er opp til behovet i hvert enkelt fellesskap. Det er jo snakk om å dekke menneskers behov! Menighet er ikke et underholdningstilbud, slik det ofte er i dag.
Evangelisering går fra å bli en kunstig påtrengenhet til at gruppa stiller opp for naboer og hjelper til med barnepass, plenklipping og vanning av blomster i ferien, en invitasjon til middag, og ellers stille opp for folks praktiske behov i hverdagen. Da vil folk begynne å tro på det vi forkynner!
