1 Mos 5, 24. Og Enok vandret med Gud, så ble han borte for Gud tok ham til seg
Vår tekst er en kort og klar beretning om en gudfryktig mann. De sies om ham at han vandret med Gud, at han tekkes Gud, og at han profeterte om Kristi komme. Det er trolig at han ikke var aktet høyt av sin samtid, da hans gudsfrykt satte ham i en særstilling og han ikke vandret etter denne verdens vis. Den som vandrer i tro, blir sjelden populære. Men Gud hadde behag i ham, og det var for ham nok. Lykkelig er det menneske som er så grepet av Gud at det akter alt for tap. Halvhjertede i Guds forholdet, har ofte vært årsak til lunkne standpunkter og feighet når det gjelder å bekjenne sin tro. Man vil være en kristen, men vil ikke at folk skal tro at han er snever synt, og 'en fanatiker, man vil ta hensyn, og resultatet blir en utvannet kristendom uten salt. Men Enok sitt gudsforhold var av en annen type. Gud har nøye kjennskap til sine barn og fører tilsyn med dem. Da Paulus begynte å be, la Gud merke til det og sendte hjelp. Da Kornelius søkte Herren, sørget Herren for at Peter kom og gav ham undervisning. Da hoffmannen var sannhets- søkende visste himmelen om det og sendte Filip til ham for å veilede ham. Det er en intim forbindelse mellom himmelen og søkende og gudfryktige mennesker. Der har alltid vært, og der er nå et Guds folk på jorden, og han våker over dem og gir dem dette vitnesbyrd som er bedre enn verdens anerkjennelse. Enok gav seg ikke vitnesbyrd selv, det gjorde Gud. Hans liv talte et så tydelig og kraftig språk at vi hører det ennå, mange tusen år etter. Det hender at Guds folk på sin vandring ikke har en klar forståelse av at Gud går med dem. Jakob våkner og oppdager forbindelsen med himmelen og sier: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Den djerve profet Elias flyktet til ørkenen og sover under gyvelbusken. Han vekkes av Herrens engel, finner mat og drikke og styrkes til ny vandring og nytt arbeide. De to bedrøvede Emmaus-vandrerne går sorgfulle og motløse. Da slår Herren seg i følge med dem, og de får nytt liv og nytt mot. Men det finnes de som tviler og gjør innvendinger, de sier: tiden har forandret seg. Gud åpenbarer seg ikke nå som før. Da var det ingen sak, de så ham og hørte hans røst direkte. Nå derimot er det annerledes, det kreves at vi skal tro uten å se og høre, og det er vanskelig. Slå opp din bibel og les Heb.11. Da vil du se at alle de gamle hellige levde og vandret i tro, og uten tro var det umulig å behage Gud. De var ved tro de gamle fikk godt vitnesbyrd. De så løftene langt borte og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. Vandringen med Gud har alltid vært i tro. Mann kan ha mange unnskyldninger for å ikke følge Gud, men alt dette vet Gud om, og han sier: Kall på meg på nødens dag, og jeg vil utfri deg. Josef hadde det vanskelig i Egypt og Daniel i Babel. De var unge menn med menneskelige fristelser, men de tok sin tilflukt til Gud og seirer ved sin tro. Gud venter at vi skal leve hellig i denne verden, og vil alltid gi styrke for dagen og hjelpe den til å seire som vandrer oppriktig.
