Den som sover, synder ikke, Lyder det kjente ordtaket. Men er det sant? Skjer det ingenting mens jeg sover? Det er lett å våkne, når det er meg eller mine kjære urettferdigheten rammer. Når det er de ansiktene jeg til daglig omgås som lider, da vet jeg at jeg må gjøre noe. Jeg vekkes og priser meg lykkelig over at jeg ikke har sovet for lenge.
Men all verdens lidelse eksisterer ikke like foran øynene mine. Jeg hører ikke ropene. Jeg kjenner ikke ansiktene. De er så langt borte. De når meg ikke. Jeg klarer ikke å leve meg inn i deres liv. Jeg klarer ikke å tro at de virkelig eksisterer. Men de eksisterer.
Det er som om medmenneskeligheten i meg ikke behøver å våkne når jeg ikke finner noen nærliggende lidelse å tenne rettferdighetens flamme med.
Det er lett og sove, så lett å følge strømmen av tankeløse vaner. Det er lett å overse de viktige veivalgene, og ringvirkningene jeg preger verden med. Det er så lett å bagatellisere min egen rolle, mine egne handlinger, eller mangel på dem. Det er så lett å tenke, at den som sover, synder da i det minste ikke. Og glemme at det ikke alltid er det jeg gjør, men det jeg ikke gjør, som er mine verste synder. Det jeg ikke vet, kan andre ha vondt av.
Tro på Gud er å tro at jeg er skapt for å være til stede der jeg er, våken, med øyne å se med, ører å høre med og med hender som gir og tar imot.
Du må ikke sove! Jeg vil tro på Gud. Jeg vil tro på mennesker. Jeg vil være til stede. Sammen med andre vil jeg gjøre drømmer til virkelighet.
1 Joh 3,16-19 Vi vet hva virkelig kjærlighet er fordi vi har eksemplet med Kristus som døde for oss. Slik bør også vi gi vårt liv for våre kristne brødre. 17 Men en som har penger nok til å leve godt og ser en bror som er i nød uten å ville hjelpe ham - hvordan kan da Guds kjærlighet være i ham? 18 Kjære barn, la oss slutte med bare å si at vi elsker mennesker. La oss virkelig elske hverandre og vise det i våre handlinger. 19 Da vil vi være sikre på at vi er på Guds side. Våre handlinger vil vise det, og vår samvittighet vil være ren, til og med når vi står for Herren.
JOHANNES SKRIVER BREV TIL MEG. Hver gang jeg går forbi…. Hver gang jeg har nok med meg og mitt. Hver gang jeg ikke orker å ta verden inn over meg. Hver gang jeg glemmer, så kommer Johannes brev til meg i øret. Og hver gang vet jeg at hans spørsmål er mine egne spørsmål.
Hvordan kan jeg, som har mer enn nok å leve av, lukke mitt hjerte når jeg hører om sult og katastrofer og mennesker i nød? Hvordan kan jeg ha Guds kjærlighet i meg, når lidelsen, urettferdighet ikke får noen konsekvenser for livet mitt, så lenge det ikke er meg det berører?
Johannes skriver brev til meg, hver gang jeg ikke våger å stå ansikt til ansikt med verden, hver gang jeg tenker at , den som sover, synder ikke, eller trøster meg med at det jeg ikke vet, har jeg ikke vondt av, selv om jeg aner at andre kan ha vondt av min kunnskapløshet.
Det er ikke sant at kjærlighet gjør blind. Det er kjærligheten som gjør oss seende. Ansikt til ansikt skapes medmenneskelighet.
Johannes skriver til meg, så jeg ikke skal glemme å se at kjærlighet gjør livet verdt å leve.Mine kjære, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la våre hjerte falle til ro for hans ansikt.
Kjærligheten er stor, fordi den kan få store konsekvenser
. Matt 22,36-40 "Mester, hvilket bud er det største i loven?" 37 Han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. 38 Dette er det største og første bud. 39 Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. 40 På disse to bud hviler hele loven og profetene." Hilsen Steinar A Vikestad
Ansvarlig for prosjektet. Aud og Steinar Vikestad. Tlf: 92065320
E-post steinar.vikestad@oppdal Les mer på. www.afrikhjelpen.com Vil du støtte dette arbeidet? Konto: 4266 14 46 239.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar